Tekster

Hos meg er skam og god oppdragelse så sammenflettet at jeg er som en veldressert hund som blir sittende, selv når eierne har forlatt huset og latt både porten og spiskammerset stå åpne. Jeg har forsøkt å snakke med terapeuten min, men selv om hodet forstår, forplanter seg aldri i handling. Med følelsen av å gå glipp av de beste kjøttbeina i livet og frykten for represalier om jeg blir fersket midt i noe saftig, sitter jeg i passasjersetet og venter på at noen skal gi meg till

"Men fan , du har ju en riktig röv!" Det var ikke så lenge etter fadesen i London. Jeg trodde jeg hadde slikket sårene, innsett at jeg ikke ville få hverken en WhatsApp melding eller pengene tilbake for flybilletten. Men "stoltheten måste ju ha sitt", derav denne daten. Som et symbol på gentrifisering som nostalgi, stod han henslengt med sin Peaky Blinders sixpence og halvliter på Postkontoret da jeg kom inn. Ganske "out of character", takket jeg ja til alkoholholdig drikke.

Nei, jeg gir deg ikke svaret. Men eksempel skal du få. Jeg har på meg røde, gjennomsiktige truser og hvite tennissokker. Rumpa er vendt mot kameraet, altså telefonen. Blitsen er på mens resten av rommet er mørklagt, for å få maksimal effekt av babyoljen jeg smører på utover baken. Babyshambles, eller kanskje "Glinser med oss" strømmer ut av stereoanlegget, uansett låtvalg er det ikke tilfeldig. Senere skal jeg poste bildet på min anonyme Instagram-konto “Eat My Meatballs”. De