"I ÅR skal jeg være skikkelig organisert. Legge planer og følge dem. Alt jeg trenger er Den Rette Planleggeren!" tenkte jeg januar 2020, 2021, 2018 eller hva det nå var og travet bort til nærmeste bokhandel.
Det finnes så mange av dem. Etter at alle influencerne kom på markedet med hver sin planner med ALLE SINE BESTE TIPS om hva som ga dem det livet som ligger til grunn for boken jeg nå holder i hendene. Har det blitt som å velge et helt liv, mer enn bare rett farge på omslaget. Hvilken suksessoppskrift man skal gå for, slik at jeg får det livet jeg vil ha?
“Skal du få det til må du tenke bisniss 24/7!”, i følge den ene boka og oppfordrer meg til å lage lister med leads og en egen møtebookekalender. Men boka om privatøkonomi har det veldig på stell. For er det rot på hjemmefronten, sprer det seg til nevnte bisniss. På den annen side virker det som den eneste aktiviteten det er plass til det kommende året, er å selge ting. Hvilket er en slippery slope, og minner om da jeg fikk fullstendig finn.no - dilla. Solgte alle møblene mine for å kjøpe en SUP og reise til India. Et helt annet liv enn det jeg vil ha, så boken får bli i hylla.
Når jeg leter videre virker det som det er litt ut å jobbe til man dauer.
Det viktigste i det kommende året er å ta vare på helsen, nå kjent som egenpleie. En bok skal passe på å minne meg på å gi plass til meg selv. Jeg tenker tilbake på å ligge utbrent og drukne i en sur kaffekopp. Er det en ting jeg ikke vil for det kommende året, så er det det. Valget virker plutselig lett. Før en annen bok svinser inn fra sidelinjen med masse plass til å skrive ned affirmasjoner, sånn at jeg bare kan manifestere superhelse og superøkonomi. Stemmer, fremtiden sitter jo i hodet.
Å velge en planlegger er ikke å velge en kalender, det er å velge min skjebne.
Her kunne jeg blitt stående i freeze. Traumatisert av egne tankebilder av hvor galt det kan bære av sted om jeg velger feil. Til slutt gjør jeg kort prosess og går jeg for den med den fineste fargepaletten. Om ikke annet så blir det et pent år, jeg puster lettet ut.
Men så oppstår det flere problemer.
“Guideboka” vil at jeg skal sette meg ned ved hver ukeslutt å reflektere over uken. Notere alle innkjøp. Før hver måned skal jeg skrive opp tre ting jeg vil få til. Enten er jeg tom for refleksjoner søndag kveld, eller så klarer jeg ikke å koke ned alt som skjer i hodet til tre små setninger.
De blanke sidene i boka fra i fjor, får meg til å se ut som en person som ikke vil en dritt. Mens de overfylte sidene hvor jeg har måttet stryke ut og flytte på ting, skriker rotekopp. “Hvorfor er det så føkkings vanskelig å bare gjøre som dama i boka sier?”
Spørsmålet tvinger seg frem fra dypet, som en kjip kvise jeg har forsøkt å ignorere med dekkstift eller pannelugg; “ER JEG EGENTLIG VERDENS MEST UDUGELIGE MENNESKE?” (Og i så fall, hvor hører den refleksjonen hjemme?)
Før jeg skriver side opp og side ned på de blanke sidene bakerst i boka og bekjenner mine synder som Surrehue #1, og dermed risikere og manifestere mer av det, sier jeg stopp.
Hvor mange år av livet har jeg ikke brukt på å forsøke å passe inn i en boks? Forsøkt å få alle rare tanker, idéer til å gå på linje, i samme retning, mellom sidene fra mandag til søndag?
Jeg vet da f***, men det kunne nok fylt minst ti års kalendere.
Så i år gikk jeg for en annen bok, Svarteboka.
Svarteboka har ikke to-do lister, spareplaner, middagstips, eller affirmasjoner. I stedet er den ca like inspirerende som en søndagspreken.
De kritthvite sidene aner ikke hvilken dag det er og ingen ser det om man holder boken opp ned eller bak frem.
I Svarteboka kan jeg derfor gjøre hva jeg vil. Notere handleliste og ønskeliste og et sitat av noe lurt en venn sa. Tegne rare kids med hettegenser og skrive snåle ord i fonter jeg finner opp mens jeg holder på. Det er bare å bla om, skulle det blir for lite plass, feil rekkefølge, eller pennen lekke svarte flekker.
Aller best er det likevel at Svarteboka aldri sier “du må slutte å komme på ting, for det er mandag nå!” I stedet kan det skje i en hvilken som helst lunsjpause, grålysning i sofaen, eller ledige øyeblikk på t-banen.
Nå når jeg blar i boka, bare noen knappe uker inn i det nye året, kan jeg gledelig konstatere at “her er det liv! Her er det mye på gang. Her er det mye som vil opp og fram”.
