Lyst, buttplugs og tørre lomper

Hva skjer når “hu som skriver om sex" ikke har sex?

Jeg sitter på en medisinball, vipper opp og ned til musikken og tar inn scenen. Leiligheten vi befinner oss i er pyntet med festlige detaljer som passer tema. Stemningen er leken og ledig. Spenningen i denne scenen ligger i det nye, ukjente og uventede. Hva skjer når i underkant av 30 sexpositive mennesker samler seg i en leilighet en fredag i mai? En del har forsvunnet opp trappen til playroomet allerede, mens de andre sonderer terrenget på jakt etter en lekekamerat.

Jeg burde begynne å kjenne noe. En følelse av lyst, nysgjerrighet, iling - men i stedet tar jeg en bit av et eple og vipper på medisinballen min. Studerer en person hvis hale ender i en buttplug, med en viss nysgjerrighet. 

Skal jeg skrive om sex må jeg vel også ha det. Derfor har jeg oppsøkt denne festen i håp om at det vil få ballen til å rulle. Første gang jeg var på en sexpositiv fest, hadde jeg også et lengre opphold bak meg. Post covid var kroppen skvetten og uvant med berøring. Å oppdage den frigjorte kinkscenen, var som å ta lokket av en sydende gryte duftende av krydder jeg ikke ante fantes. Som en ekte Obelix datt jeg oppi med hele meg.

Det som er frigjørende, utfordrende og spennende det ene øyeblikket, kan bli en vane det neste. Eller en substitutt.

“This is getting old» sier en liten stemme bakerst i hodet. Her jeg sitter og vipper på min høye hest/medisinball, kjenner jeg sarkasmen komme krypende. Den har ligget der en stund. Som da jeg forrige helg ble hun bitchen som, etter å ha stått i garderobekø i en halvtime, forlot arrangementet etter 45 minutter og klagde på at klientellet var litt vel “Jessheim møter Temu”. Man skal selvfølgelig få ha sine preferanser, meg selv inkludert. Men dissingen og følelsen av å være litt bedre enn de andre er et symptom på noe dypere og gjør meg utilnærmelig. Alt jeg trenger er en bedre fest, noe mer eksotisk, mer spennende mennesker, klager det i hodet. Men det er sjelden at omgivelsene er hovedproblemet. Noe forteller meg at det jeg søker ikke er mer, eller noe lenger inn i kink-skogen.

Jeg kjenner min besøkelsestid og unnskylder meg med at jeg må hjem for å se til en katt. Det man går fullstendig uberørt fra, er ikke verdt å ha i utgangspunktet. 

Vel hjemme, en tørr lompe med smør får duge post kattefest, mens jeg undres om jeg er blitt en tørrpinn. Den kvinnelige lysten bli imidlertid mer responsiv med årene og sulten våkner først når øynene treffer matfatet. I vår fast-ditt og fast-datt-kultur, er kurtise og forføreri sjeldne fugler. Behovet for tid, stemning og trygge omstendigheter er ikke så lett å møte med mindre man er i et fast forhold. Tidligere når min lyst har gått i lås, har det funket å være med mennesker hvis lyst lett lar seg vekke. Hvorfor funker det ikke nå? 

Slik sexolog Emily Nagoski beskriver det, har lysten en gass og en brems. Det som på overflaten kan se ut som fravær av lyst, kan egentlig skyldes at bremseklossen er i bånn. Ergo kommer ikke lysten til orde. Hva trigger bremsen? Ikke overraskende er det klassikerne stress, mangel på trygghet, lavt selvbilde, forventninger eller press. 

Skyldes min manglende lyst at bremsen er i bånn, eller at det jeg faktisk har lyst på er noe annet enn før? Jeg skylder ned den tørre lompa og lover meg selv å fylle kjøleskapet med noe digg snarest. 

Er det en ting som kan finte meg ut, så er det forventning. Det er de som antar at «hun som skriver om sex» sikkert er keen nærmest by default. Og visst har jeg hatt faser med mye appetitt. Min egen forventing til at denne skal vedvare og at fraværet betyr at jeg er blitt prippen, har føkka litt med hodet. Mitt yngre og mer uerfarne selv har dessuten mer enn én gang gitt etter for andres lyst, og kroppen min husker det godt. Alarmen går så fort noen gir meg “the look”. Behovet for trygghet og mangel på press er bunnløst. 

Det virker som jeg har brukt denne tørketiden på å demonstrere for meg selv at jeg evner å trekke meg fra situasjonen, om jeg plutselig ikke har lyst likevel.

De obligatoriske samtykkeworkshopene til de norske arrangørene har åpenbart sunket inn, også hos meg.

Mannlige venner som det «ikke er noe med» er også gull. Å ligge sammenfiltret som spagetti uten at noen så mye som ymter frempå at «dette må gå et sted» reparerer noe i meg. Men et eller annet sted går den helbredende faktoren over i å bli et substitutt. Jeg ønsker jo at det skal gå lengre med noen. Jeg har bare ikke turt å ettergå behovet. En liten stemme bakerst i hodet hvisker at hvis jeg satser, blir jeg avvist. Det er tryggere å bli i dvalen. Men det er sommer i luften, og på tide å krype ut av mitt emosjonelle pinnsvinkostyme. 

Ikke fordi jeg må, men fordi jeg behøver det. Så jeg gjør en 180-graders vending og søker opp Mini Lollipop. Vel vitende om at dette ikke er et substitutt for et dypere behov, men heller et slags laboratorium. Hvor ellers skal jeg kunne være ærlig om all min blygsel og stress, enn blant mennesker som er over snittet utdannet i hvordan lytte og holde trygge rom? Denne gangen reiser jeg ikke som en sensasjonsjeger, men med en intensjon som spiller på lag med kroppen.

“Hu som skriver om sex» vil gjerne ha sex, men intensjonen må være aligned. Forbi at det er “noe jeg bør ha».

Jeg har også lyst til å erfare noe nytt, som er annerledes enn hva jeg har prøvd tidligere. Men det er ikke en kink, ikke en fest, ikke en konstellasjon med «tre menn på et hotellrom i Bjørvika».

Nei, jeg hungrer etter noe som er så jævlig nedpå, at man skulle tro det ikke var verdt å skrive om. Null sensasjon, null overskrifter. Det gir meg pækkærn nemlig. Og all erfaring tilsier at det er der hvor det er litt frykt å spore, jeg skal sette spettet.