"Desire" med hakk - Del 5

Tøyen, Toðin – fruktbar mark. Her har det alltid grodd lett. Fra sitt sete skuer Hovedgården helt til fjorden, over det som en gang var jorder og skog, nå byens bakvegg.

I dag vokser nonnenes nyttevekster side om side med duftende jasminer. I veksthusene brer eksotiske liljer fra Victoriatiden seg ut. På grusgangene vandrer kvinner og menn med barnevogner eller kaffekopper, og nyter den kuraterte hagen.

Men under det robotklippede gresset og de barkdekkede beddene, ligger fortsatt ur-gresset. Ukuelig og rått.

---

Det er fuglekvitringen fra poplene i denne hagen som vekker meg. Uten anelse om hvilken dag eller time det er, kravler jeg meg opp fra gulvet. Hvorfor har jeg sovet her? Det forbannede ansiktet hans fra kvelden i forveien glimter over den indre netthinnen. Men det kjennes som et ekko enn en virkelig tanke og glir bare forbi som en sky. 

Morgenlyset treffer en flaske whisky i et hjørne, fortsatt med noen cm igjen i flasken. Jeg kastet han ut. LP skivene ligger strødd. Jeg plukker opp en skive jeg ikke kan huske å ha sett før, Desire. Sleeven er slitt og den har en flenge av et hakk. 

---

“Hva er det vi hører på?” kunne jeg spørre nysgjerrig. Men han ville bare dele det som passet ham. «Du kommer aldrig äns at fatta», murret han og lot det skjærende munnspillet avslutte samtalen før den hadde begynt. Jeg smuglyttet til musikken som om jeg gjorde noe forbudt, i jakten på svenskens emosjonelle register. Men det forble lukket, som en bok jeg bare fikk lese vaskelappen på. 

Men én låt tok meg imot som en gammel venn. For den var ikke en gåte, men en hyllest. En hyllest til noe han aldri kunne forstå, kun betrakte fra tribunen. 

Jeg vurderer å legge stiften på skiva, men gidder ikke. Er ferdig med å prøve å fatte noen som ikke fatter seg selv. Ferdig med Desire med hakk. Rusler inn på badet og blir stående foran speilet. Det blå håret, elektrisk som en fossende elv ut av hodet omfavner ansiktet. Møter mitt nye blikk for første gang. Øynene mine har alltid sett bort eller sett ned. Det ene øyet vil ikke gå helt i takt med det andre. Nekter å innrette seg. Jeg stirrer igjen. Jeg er også ganske ferdig med å innrette meg. Munnen min flirer, begynner å forme ord. Tekstlinjer om en kvinne som ikke biter på smiger, men som eier seg selv. 

Jeg tar mørket ut av natten og vandrer naken rundt i leiligheten, mens jeg lytter til the last of the English roses. Løfter whiskey glasset mot meg selv i speilet; toasting girls of great beauty. 

---

“Hva skal det stå?” spør hun høflig som en flyvertinne, selv om piercingen i både munn og nese taler til noe annet. Rosene er allerede skisset, en blå og en rosa. Nå er det bare banneret igjen. “She belongs to me», sier jeg. Det klinger som et manifest. “Nice» svarer hun, uten flere spørsmål. Noen minutter senere høres bare summingen av nålen som penetrerer den høyre skulderen min.