Hvordan kan vi vokse og utvikle oss som mennesker og samtidig gjøre verden bedre, ikke bare for oss selv? Første steg er å bli klar over mekanismene som står i veien.
Moderne spiritualitet (herunder også visse deler av selvutviklingssegmentet), er en stor samlesekk. Det favner alle som ikke vedkjenner seg en religion, som ikke regner seg som ateister og som ønsker et bedre liv. Det er altså en gruppe søkende mennesker på jakt etter mening, i en verden som er stadig mer kaotisk med trusler på alle kanter.
Problem nr én, er at i en slik tilstand av underliggende stress, frykt og usikkerhet, er mennesker villige til å tro på ganske mye, ofte det som føles godt, fremfor det verifiserbare. Derfor har moderne spiritualitet og selvutvikling blitt svært selvsentrert. Siden følelser er subjektive og handler om meg og mitt velbefinnende, på en eller annen måte.
Den som klarer å selge gode følelser i en eller annen forstand har et godt produkt, derfor flommer dette feltet over av ulike former for selvrettferdighet.
Ofte er det som selges en alternativt innpakket "sikker vei til himmelen".
Problem nr to, er at de aller fleste mennesker har en grunnleggende negativ holdning til seg selv, takket være evolusjonens behov for en indre oppdrager. Derfor søker de fleste en måte de kan leve med seg selv på, nok en gang byr den moderne spiritualiteten (i tillegg en hel del andre industrier) på alt fra innfløkte forklaringsmodeller om hvorfor livet er vanskelig, slik at du ikke behøver å gjøre noe med det. "Det er jo meningen", "det er fordi jeg bærer min bestemors dårlige karma" og whatnot. Til en eller annen affirmasjon av typen "the Secret".
Hvilket bringer meg til problem nr tre; den sterke tendensen til å dyrke en lidelseshistorie. Det er nemlig også et godt produkt, bare Google Teal Swan and you get the idea.
Problem nr fire er at mennesker leter etter sterke ledere "in trying times", men at vi dessverre ikke velger den dyktigste lederen, snarere den som virker å være best. Derfor flommer det over av småkonger som gjerne gjør seg nytte av de andres tillit og manglende evne til selvledelse.
Moderne spiritualitet glemmer nemlig ofte at store deler av vår biologi fortsatt tilhører en apekatt, som overhodet ikke henger med i utviklingen. Det er bare ikke så sexy og ikke så lett å selge.
Den moderne spiritualiteten er nødt til å bli (hakket mer) voksen og mindre selvopptatt. Eneste måten å gjøre det på er å ta høyde for disse mekanismene, slik at vi da kan jobbe oss forbi dem (merk at jeg ikke skrev affirmere eller manifestere oss forbi, da dette er en kontinuerlig jobb fremfor ønsketenkning).
Den gamle åndeligheten eller spiritualiteten, har tradisjonelt handlet om å trekke seg vekk fra livet. Det være seg til et kloster eller et ashram. For å få virkelig kontakt med selv selv og/eller Gud, krevdes det å gi avkall fra alt fra kjøtt og sex, til eiendeler og familie. Visst kunne man komme i dyp meditasjon, men er det egentlig så vanskelig når du ikke har ansvar for stort mer enn en kjortel og å vaske tempelgulvet hver ettermiddag?
Det er dette som er sakens kjerne; virkelig moden og moderne spiritualitet handler om å være et operativt fungerende menneske, ute i livet, som gjør noe mer enn å sutte på egne følelser. Det er ikke en øvelse i å gi avkall på et moderne liv. Det har overhodet ingen ting med religion å gjøre, da poenget er å verifisere tilegnet kunnskap, fremfor å naivt ete det opp uten å undersøke det.
Ei heller er det å være en selvsentrert konsument i freshe yogapants.
Det er kort og godt hardt arbeid, dedikasjon og disiplin, typ som styrketrening.
Hvorfor skal man gidde?
Min erfaring er at det bygger en trygghet og en styrke som blir stadig mindre avhengig av at "alle de andre gjør slik eller sånn". Hvilket gjør det mulig å være midt i blant alt og alle, uten å miste seg selv. Å delta og bidra ute i verden nemlig langt mer tilbake, enn å hegne om sin lidelseshistorie eller bedrevitenhet.
Selvrealisering og spiritualitet må appellere til det beste i oss, slik at våre beste kvaliteter kommer frem. Selvutvikling gjort rett, kommer fellesskapet til gode og er ikke en navlebeskuende reise. Det er det motsatte av en taktløs egosentrisme som egentlig ikke fyller deg opp eller setter deg i sterkere kontakt med deg selv. Ettersom du har lest helt hit, så tror jeg det er det du ønsker.
Du synes kanskje jeg virker både overlegen og bedrevitende. Da skal du vite jeg har vært en skikkelig lidelsesdyrker, virkelighetsflyktning og luftslott-byggmester. Noe av det viktigste jeg har lært etter snart 20 år som en "spiritual seeker" og senere som IKYA terapeut, er hva det gjør med hjernen å stadig lete etter "hva som er feil med meg". Den finner bare fler. Det er ikke oppskriften på et godt liv.
Smerte er ofte kimen som setter i gang en indre reise, men for å komme videre i smerten kreves et høyt perspektiv, en klar retning og gode verktøy.
IKYA er en metode som passer alle som ønsker virkelig indre vekst, der vi tar høyde for de biologiske og psykologiske mekanismene som styrer oss. Med denne kunnskapen om deg selv i hånd, er det lettere å ta kontroll over din egen reise slik at du kan bli kjent med det som ligger bakenfor biologien. Dine unike kvaliteter, ressurser og mål.
Vil du lære mer om IKYA, eller komme på en IKYA behandling? Besøk ikya.org, eller bestill en time her. Har du spørsmål, eller lurer på om dette passer for deg, ta kontakt med meg her.