Er du på date, eller er du bare publikum?

«Denne daten går skikkelig bra!» utbryter han nesten litt overrasket. «Ja, helt enig!» nikker jeg ivrig, men tenker for meg selv «det er fordi jeg stiller alle spørsmålene!».

Vi har alle møtt han, han som prater non-stop om seg og sitt, kun avbrutt av spørsmål om jeg vil ha noe mer å drikke. Merker han ikke at det bare er han som prater? 

«Hvorfor stiller ikke menn spørsmål på date?». Undres jeg. “Fordi han er narsissist, for nervøs og er sosialt inkompetent», sier folk.

Men så uheldig kan jeg ikke være gang på gang. Er det noe med meg som gjør at noen bare tar mikrofonen?

Greit, jeg har hatt en tendens til å date «han underholdende typen». Jeg mener han som er kjapp i replikken og har masse historier. Alt jeg trenger å gjøre er å le på de rette stedene, mens jeg lydig venter på tur. En tur som aldri kommer. Men er han selvopptatt, eller bærer han samtalen fordi han merker at jeg er reservert? Det kjekke med en showman er at han er perfekt å gjemme seg bak. Daten blir uten rare pauser, og jeg kan snike meg hjem uten å ha avslørt en eneste ekte ting om meg selv. 

Men jeg er ikke alltid tause Birgitte. Noen ganger bytter vi plass, og jeg tar rollen som talkshowvert. Sett meg ved siden av din tante på syvogsytti, og snart forteller hun om livet som regnskapsfører som det var Studio 54. Som en god vert merker jeg raskt om personen på andre siden av bordet vil dra lasset, eller om jeg må ta regi på tempo og tema. Og hvilke historier jeg har på lager med mest underholdningsverdi. 

Derfor blir det ingen date nummer to, for mens han føler vi hadde en god vibe, føler jeg vi har laget en podcastepisode. 

Vibe- og underholdningselementet blir lett avgjørende for vurderingen om det var en god eller dårlig date. En vibe er flyktig, mens en match handler om verdier og mål. For til tross for mange «magiske» kvelder bak meg, er jeg jo fortsatt singel. Burde jeg heller gå for «business-daten», hvor vi presenterer kravene våre som det var en gammel episode Law & Order? Eller finnes det en mellomting?

Som bestilt blir jeg satt opp på en ny date. Jeg legger meg i selen for å ikke gå i podcastmodus.

Vi rusler langs vannet i den plutselig varme sola. Han er høflig og stiller spørsmål som jeg prøver å ikke avfeie som tørre, men svare oppriktig på. Vi nibbler parmesanchips, snakker om ting som gir meg forståelsen at vi har ganske like verdier. Men den indre pulsklokka synes dette minner om en restitusjonsøkt, med få kurver og jevn puls og det begynner å bli kaldt. 

Fra Bjørvika over Grønland har et tyrkisk bakeri åpen dør. Kakene jeg ikke aner hva heter gjør meg nysgjerrig og jeg drar han inn. Pulsklokka gjør et byks. I fortfilm ser jeg for meg hvordan vi tar oss en krutt-kaffe og et samplefat kaker. Jeg forteller om en av mine reiser til India, får han til å le godt og bli hakket mindre formell IT-fyr. Kaffen gjør oss gira, plutselig er Grønland et ukjent kontinent vi må oppdage nå og ikke en annen gang det sikkert er dårlig vær. Plutselig har vi gått inn på et av de kveldsåpne reisebyråene… Men fantasien farer forbi.

Han blir stående ved døra og viser med hele seg at han er ferdig for kvelden.

Kanskje like greit, det var ikke min plan heller å våkne i Djibouti. Men selv om kjærlighetslivet mitt ikke er til for underholdning, og jeg har godt av å hverken styre for mye eller gjemme meg i skyggen av en showman, skal jeg ikke legge min spontane side i skuffen. Jeg trenger bare en som kan bli med inn når døren først står åpen.

Men kjemi er en merkelig vitenskap, og jeg er min egen lab-rotte. Akkurat idet jeg trodde han hadde fått en overdose av mitt sanne jeg og aldri ville gi lyd fra seg, dukket det opp et pip på mobilen noen dager senere.

Det bor visst litt nysgjerrighet i IT-fyren likevel. Dette er helt off-script fra hva jeg tilskrev ham.

Jeg svarer bekreftende og aner en svak kurve på pulsklokka.