Duften av noe saftig og pulserende, som har liv

Lidenskap, kreativitet og sensualitet henger tett sammen. Vekk en av dem fra dvalen, og andre deler av livet får plutselig mer farge og temperatur.

Men tør du?

Jeg kaller det «å få los».

Se for den en sporhund, kanskje en drever slik som her, som rusler rundt i skogen med nesen på stien. Lufta er klar og morgenfrisk, kanskje filtreres sollyset gjennom bladverket og gjør skogbunn og trær til små tablåer. Du puster dypt gjennom nesen. Bryst, mellomgulv og mage lager en bølgende bevegelse, det føles som du drikker luft.

Så med ett stopper bikkja i en slags giv akt. De hypersensitive neseborene med over 200 millioner lukteceller (mennesket har ca 5 millioner) har fanget opp noe. Bikkja løfter den ene labben og kommer med et bjeff, eller begynner å halse som det heter seg. Nå er dere ikke «bare på tur lenger», for nå min venn, har du fått los. 

Vår parallell til bikkja stopper her, så jeg slipper gå i detalj på hvordan den driver viltet til jegeren som egentlig sitter på post og slik får dyret i skuddlinja. Dette er jo ikke en tekst om jakt, men den kreative prosessen. 

«Å få los» viser til det øyeblikket du gikk fra å vandre oppmerksomt nysgjerrig rundt i dine landskap, på jakt etter alt og ingenting. Til du får en dunst av noe saftig og pulserende, noe som har liv. En idé, en sammenheng, en impuls. Det vekker jaktinnstinktet, du får hyperfokus. Distraherende lyder og tanker forsvinner, det kjennes som at du kan drive denne jakten i dagevis. Drevere kan faktisk det, instinktet er sterkt, men jeg mistenker også at det er fordi de bare elsker det.  

Denne sonen er det som gjør at vi återvender til våre kreative uttrykk. 

Til å skrive, fotografere, kokkelere, eller fordype deg i en elsker. Men det er også det som gjør at mange av oss blir stående i skogkanten med bikkja pent plassert ved fot, for vi tør ikke slippe den.

Det innebærer jo å slippe kontrollen, gå i ukjent og tidvis ullent terreng. Og ja, her henviser jeg til ditt indre. 

Du har lyst til å lære å slippe bikkja, sier du? Du vil hengi deg og bli tatt av virvelvinden? Livet forsøker å gjøre dette hele tiden, biter deg i skjorta eller skjørtekanten og forsøker å hale deg utenfor den vanlige turen. Men med skylapper på, oppsatt i trygghet og redde for hva en kollega eller kompis kommer til å si, passerer dunsten av viltet. For den kommer jo ikke når det passer deg.

Du trenger noen som dytter deg litt, kanskje til og med slår deg overende. 

Det er dette jeg har skriftliggjort i det urbane eventyret "Vekk Villdyret - en føljetong". Som vanlig gir jeg ingen pent oppstilte how-to lister, for slik funker i livet. Nøkkelen er å la deg inspirere. Bli litt lurt om du vil.

Om du ikke har lest, bør du starte her.

Du har det i deg du også, vettu.