Hvorfor følger vi folk?
"Jeg er naturlig dominant" skriver han. Selvsikkerheten riktig lyser gjennom skjermen. kombinert med kjekkasbildene, dressen, bilen og det breiale smilet, er det lett å tro på.
"Du har bare gjort det lett for deg sjæl", tenker jeg, sukker og swiper videre.
Han "naturlig dominante" finnes ikke, med mindre du er en Alaskan Husky ved navn Draco, vil det alltid være situasjoner du føler deg utmanøvrert. Den såkalt "naturlig dominante" er bare jævlig flink til å posisjonere seg selv der hvor han ikke møter sine overmennesker. Han er straight up feig egentlig. For hvor ligger utfordringen i det?
Du kjennern' sikkert du også, han som konstant virker som han er litt på coke, evt no' Adderal via noen kanaler. Gir et kompliment det ene øyeblikket, for så å komme med en slengbemerkning i det neste. Ikke innrømme en eneste feil og hvis han gjør det, er det alltid for egen vinning. Du føler deg kanskje kul ved siden av han, men han løfter deg hverken frem eller opp. I stedet blir du sugd opp i hans liv, hans verdensbilde og hans gravitasjonsfelt. Det går ikke lenge før du likner litt på han og blir hun kjæresten som plutselig synes det er dritspennende å snakke om private equity med venninnene dine. Ja, jeg sier han fordi de er lettest å karikere.
Naturligvis er det dominante kvinner der ute også, eller sjefshøner som jeg liker å kalle dem. De får deg heller ikke til å føle deg spesielt bra, for det er liksom alltid noe som kunne vært litt bedre. Derfor tiltrekker de seg gjerne et par undersåtter (eller en hærskare på sosiale medier), for hvis du gjør nøyaktig det samme som henne, så får du den samme selvtilliten. Det er bare at da har hun funnet på noe annet.
De er lette å hate på, men om du stadig møter dem igjen og igjen, er det mest effektive å se på hva du søker. Du har nemlig ikke blitt spist opp. I stedet søker du en lederfigur å outsource små og store avgjørelser til. Samtidig som du unngår jobben med å undersøke hvem du er i møtet med verden og din annerledeshet. For annerledes er jo dritskummelt.
Det er nemlig mer risikabelt å være unik og stikke seg ut, enn å være en del av en flokk. Hærregud, ikke et vondt ord om flokken. Vi trenger en flokk, men mange flokker er blottet for en mening utover å se like ut og en "I scratch your back, you scratch mine" type verdisystem. Der er ingen egentlig trygg og ingen egentlig sett.
Svaret på hvordan du dealer med slike relasjoner, mennesker og tendenser er å stå i deg selv. "Hvordan i helvete gjør jeg det?" spør du kanskje. "Tja, ved å sikte rett på den type mennesker da!" svarer jeg. Å bli din egen herre læres nemlig ikke i enerom. Da blir du et slikt aspeløv som bare hersker over en katt, evt kaktus. Ergo må du ut og menge deg med allslags folk, gjerne de som skremmer deg litt eller provoserer deg. Disse relasjonene er livets måte å gi deg en punching ball å øve på. Så når du tenker at "shit, der var jeg helt ute, var vi sammen sååååå lenge???", så vit at du har gjennomført en treningsøkt.
Dersom ingen legger seg under, finnes det heller ingen leder. Bare en stor, fin flokk.
Og apropos flokk!!
Sjekk ut beste poeten og et av de fineste mannfolka jeg kjenner; Åsmund Seip aka AASMUND sin nye poesisamling FLOKKEN.
Tøyen Productions @elisabeth.relander
Comments