«Nymfoman» - Del 4

“Du måste ju va nymfoman», kommer det fra sammenbitte lepper i halvmørket.

Stikkene og spydighetene kom stadig oftere. Det gjaldt alt fra klærne mine og all musikken jeg ikke hadde hørt. Til mer udefinerte kvaliteter som at “du bara älskar alt möjligt". Mulig han forsøkte å riste meg av seg, problemet var bare at nå elsket jeg dette. 

For  han var Gud med fingrene og jeg var Adam som tok imot livets gnist.

Utsultet som etter hundre års ensomhet var jeg umettelig. Våknet til live bare han skumpet borti meg i sengen. Sørget støtt for at begge ble forsinket. Forskjellen var at jeg brydde meg så lite.

Cocktailen av oxytoksin og seratonin, rørt og ristet sammen med bekreftelsen over å få han nok en gang, ga meg et lettsindig flir om munnen og en gyngende gange.

Jeg nøyde meg bare med et lite «sorry» til sjefen. Det så ut til at veganer militsiaen og glutenfolka med sin hud like skjør som papir, uansett hadde klart å finne næringsgjæret sitt selv.

Fra min plass mellom reoler av amaranth mel, agar agar pulver og 17 ulike typer is uten melk, som alle smakte laboratoriejordbær, kunne tankene vandre uforstyrret. Men jeg grunnet ikke over alle de røde flaggene andre syntes å se. For jeg hadde ikke bare funnet meg en drittsekk. Dessuten smakte komplimentene så godt når de en sjelden gang kom.

Kulene med kritikk slår nemlig sakte og taktfast hull på en hinne. 

Blyet befrukter et egg som har ligget i dvale lenge. Fra tusener av år før noe menneske følte skam eller sjenanse for første gang. Da en kropp var mer naken enn kledd og en attråverdig kvinne var hun med de bredeste hoftene og de sterkeste armene. 

Selv tok han min hunger etter mer som et tegn på manglende leveranse fra hans side. Ante skjær i sjøen, været konkurranse fra ukjente kanter. Så han ladet om fra sitt eget innbilte nederlag. Legger i en kule kraftigere enn «har du varit tjockis?”, selv om den også traff godt. Gjorde meg selvbevisst nok til ikke å ville bli berørt på flere dager. 

Han er treffsikker, har gått i læra med kids som som kan kaste frekkheter kraftigere enn amerikanske klasebomber. 

Den siste tynne hinnen spjærer så jeg skriker til. “IKKE KALL MEG DET!!!”

Hårene reiser seg på armene mine, det pipler svette fra steder jeg ikke visste at jeg kunne svette. En hvesende lyd kommer fra munnen min, fingrene krøller seg i kramper av adrenalin. Jeg blir glovarm, så kald, huden får et underlig blåskjær. Gjentar mens fråden står fra munnvikene, “IKKE KALL MEG DET!!!”

Han skvetter litt, forsøker å få fotfeste. “Men hva f… ska du vara så dramatisk? Det var ju bara på skoj», sier han med et smil som bare løfter den ene munnviken. Holder hendene som for å roe en gjeldrende kjøter. Gjør stemmen mykere: «Nymfoman… asså…» Men bare ordet sender blodet til kokepunktet.

«UT!!”

Endelig skvetter han litt. Tar bokseren jeg slenger på han, deretter buksene, skjorta. Jeg driter i at det er midt på natten og han skal jobbe imorgen. “Men snälla, hvem fan er du, kan jag få tilbaka Bettan please?”

«She belongs to me.» kommer det fra munnen min og før jeg rekker og tenke har jeg smelt døra rett i det uforstående ansiktet hans.

Deretter går hukommelsen i svart.

Eller blått.

Da jeg våkner, ligger jeg på gulvet. Kroppen er øm som jeg aldri har kjent den før, samtidig som en spent bue. Jeg setter meg opp, ser meg omkring og tar meg til hodet. Alt kjennes så annerledes, ser annerledes ut, som om øynene er byttet ut. 

Jeg kaster et blikk i speilet i gangen, men jeg møter ikke de blonde lokkene mine. Håret mitt er knall blått. En blanding av cyan og himmelblå, dyp og mettet. Som om øynene mine, for de er også ganske blå, har rent over av pigmenter. Jeg løfter den venstre armen for å ta i det. Ser at det er havnet et ord på overarmen som ikke var der tidligere. Likevel, den er som om den alltid har vært der, men nå bare endelig har avdekket seg selv.

I sort gotisk skrift lyser den nærmest mot den hvite huden:

Tøyen.