Kan litt dårlig oppdragelse kurere skam? - Del 3

Hos meg er skam og god oppdragelse så sammenflettet at jeg er som en veldressert hund som blir sittende, selv når eierne har forlatt huset og latt både porten og spiskammerset stå åpne.

Jeg har forsøkt å snakke med terapeuten min, men selv om hodet forstår, forplanter seg aldri i handling. Med følelsen av å gå glipp av de beste kjøttbeina i livet og frykten for represalier om jeg blir fersket midt i noe saftig, sitter jeg i passasjersetet og venter på at noen skal gi meg tillatelse til å leve mitt eget liv. Den kommer ikke. 

Det som kommer er et selvtitulert horebarn som banner som en araber, drikker som Pete Doherty og respekterer autoriteter som en hooligan. En intim relasjon med han er ikke en risikofri metode for å slippe ut av skammens klamme grep, for noen av oss. Men i retrospekt kan jeg si den fungerte.

---

Svensken hadde skam i livet, og den skal komme for en dag. Men i de innledende rundene virker han som en fordomsfri bohem, slik han kommer selvsikkert ruslene inn på kjøkkenet hvor jeg sitter, kun iført solbriller. Jeg er lys våken, stadig med en følelse av å ha hvilt på nåde. Han ser på meg med en lite imponert mine. Å stå opp tidlig i helgen er for han like bortkastet som å la slanten bli igjen i en pils. "Kom da!», fnyser han. Han er min læremester.

Læremesteren plasserer en snus under leppa med venstre pekefinger, før han heller babyolje over den høyre. Mini-høyttaleren skurrer som et rustent munnspill, “can’t stand me now” et-eller annet. Sniker seg forbi feinschmeckeren i ørene mine, akkurat som fingeren som nå penetrerer meg. Mitt crash-course i rocknroll har bare såvidt startet.

Etterpå serverer han frokost rennende av syndig fett, med proteiner som har levd et liv på fire ben. Jeg er en svamp og det jeg svømmer i blir jeg, nå svømmer jeg i han og han svømmer i fotball, Fernet og rotete rock. Han snakker ikke om familiekarma eller stilleretreater, men sjekker Allsvenskan og flirer rått over noe han ser på mobilen. “Hva ler du av?” forsøker jeg. Over skulderen hans skimter jeg en Instagramkonto med et mildt sagt rotete feed, langt fra datidens kuraterte stil. Han sukker og rister på hodet, men flirer like fullt. “Hæ?”, prøver jeg igjen, men blir avspist. “Om du inte vet hva tjack är, er det vel best så». 

---

“Det var en gang i India», forteller jeg med alvor i stemmen. Om spørsmålet var om jeg noensinne hadde fått uønsket seksuell oppmerksomhet, er for lengst glemt. “Vi satt på en buss, en fyr som satt bak meg stakk fingrene mellom setet og forsøkte å stikke de opp i rumpa mi». Jeg venter på at han skal bli forferdet. “Du svarte väl bara, - det skal vara två fingrar i stjärten, inte en!” sier han og knekker en bit av papadamen. 

Hans manglende oppdragelse i å sympatisere, snur min skam til triumf. Uten den høflige tausheten, faller skammen til jorden.

Den flytende innflytelsen, kombinert med knyttnever av frekkheter, får min mur av moral til å slå sprekker. Gjennom sprekkene siver det røyk fra brennende bengaler. Jeg skimter flakkende strobelys. Skjønner at det er noe mer der ute. Konturene av noe farlig og forlokkende, som er voldsomt og utemmet. Langt fra det disiplinerte, planlagte og kontrollerte jeg kjenner som normalt. Jeg vil ha mer. 

Min disiplinerte døgnrytme har fått en utfordrer. Forsinket, attpåtil truseløs, for den fant jeg ikke i farten, innfinner jeg meg på bakerste benk. Læreren gir meg et blikk, men det utløser ikke en elv av skyldbetyngethet. Jeg hever bare et øyenbryn til svar. Svarer ordløst; “sa du ikke nettopp at vi skulle ut å erfare livet?” Hun trekker blikket til seg. Vi er begge like overrasket.  

---

Han kan bli et utyske når han drikker. Gå fra å spille ballader, spandere en flaske franka og en bulle hjem, til å klype tak i siden min og spørre om jeg “har varit tjockis?”. Jeg kunne forstått det som et hvilket som helst spørsmål, men skammen gjør meg stiv og stum. Jeg er ikke vant til å si fra om noe som helst. Mine tidligere så velmenende lærere med Sri til fornavn og Baba til etternavn, mestret kunsten å pakke nedlatenhet inn i visdomsord.

Da han senere tramper inn i leiligheten min midt på natten og kaller meg en hore fordi han tror jeg ligger med naboen, tar jeg ikke til tårene slik jeg bruker når jeg vil ha det siste ordet. Jeg kaster han ut. “Du har skinn på näsan», forsøker han for forsoning. "Jag gillar det”. 

Relasjonen er like toksisk og avhengighetsdannende som snøen fra Colombia og de fleste sier den bør avsluttes. Men jeg blir værende, like lamslått hver gang av hvor deilig det er å bli spist som en tallerken bacon. 

Begynner å lure på om den boka til Eckhart Tolle jeg leste en gang, egentlig het «fuck forever, det er nå du lever».

Jeg er kanskje ikke nærmere opplysning.

Men den lenge kvalte livskraften syder der det før bare var synd.

Kanskje gir min gryende appetitt grobunn for hans skam.