Slik begynner en Röv(er)historie - Del 2

"Men fan, du har ju en riktig röv!"

Det var ikke så lenge etter fadesen i London. Jeg trodde jeg hadde slikket sårene, innsett at jeg ikke ville få hverken en WhatsApp melding eller pengene tilbake for flybilletten. Men "stoltheten måste ju ha sitt", derav denne daten.

Som et symbol på gentrifisering som nostalgi, stod han henslengt med sin Peaky Blinders sixpence og halvliter på Postkontoret da jeg kom inn. Ganske "out of character", takket jeg ja til alkoholholdig drikke.

Det var ingen vits å fortelle han om mine guruer, den guggete og nærmest psykosefremkallende drikken, hullene i CVn eller annet snacks fra fortiden. Jeg hadde nok med å henge med i de raske vendingene mellom fotboll og Bob Dylan sitater, til rock'n roll soppa og rövpanna - som han selvsagt ikke drev med.

Om det var hans vanlige strategi for å få noen til sengs, vites ikke. Men han var god til å kline.

Derfor ble det til at jeg i halvmørket mer naken enn påkledd en stund senere, måtte reise meg opp etter en kondom. Bevegelsen ville blotte min bakende, men når vi var kommet helt hit ville han trolig ikke avbryte av den grunn. Så jeg tok sjansen.

Bakenden hadde vokst opp i en tid hvor en rumpes oppgave var å få plass i Miss Sixty jeans. Hoftene skulle gli i rett linje på ski. Den har ikke fått med seg at folk nå til dags injiserer plast for å få en diss, at det er digg at den er lagd av (fett ekte) ekte fett. Den fikk en pause i Statene, hvor dens dissende kvaliteter, eller vrikking når den glemte seg, ble hyllet som en booty. Men så fort den var tilbake i fedrelandet og ute av hiphopens beskyttende ly, var den kontinuerlig indre ranten om at den var for stor tilbake fra mellom ørene.

Nå får den en kontrabeskjed.

Svensken som har snakket på inn og utpust i snart seks timer, er et øyeblikk målløs.

Den kuede, kulturelt traumatiserte og smått forvirrede rumpa fryser til. Men det er ikke en slengbemerkning. Det høres… positivt ut?!? Rumpa får en slags realisering over at det regenten mellom ørene har sagt i alle de år om at den er straight up feilvare, er blank løgn. Så da svensken et sekund senere tar på rumpa, blir den ikke blyg eller plaget. Den blir vill av lykke.

Men han vet ikke hva han setter i gang. At den lille fyrstikken begjær han fyrer av en fredagsnatt, åpner for et kroppslig mytteri mot hegemoniet mellom ørene. Ledet av noe langt villere og langt større, enn en rumpe.