Bli Målløs

Den beste sexen skjer når vi slipper målet av syne. Men hvordan gjør vi det?

«Jeg går bare inn i prestasjonsmodus».

Han ligger i armene mine, naken og tom. Vi har prøvd alle tenkelige vinkler og det som finnes av batteridrevne dingser. Vi er som to fjomser midtskjærs som forsøker å få liv i ei jolle med død tenning.

Det er rett og slett ikke kapasitet til å ta inn all stimulien.

Hvordan havnet vi her? Vi er jo ganske avslappede mennesker, kan sitte i timevis og bare prate. Men idet vi beveger oss inn på soverommet, blir han som en master chef som både skal levere måltidet og samtidig stå for hele forestillingen. En opplevelse, en orgasme, noe helt utrolig. 

Jeg er først åpen for det, for jeg liker å tenke på meg selv som nysgjerrig og lite dømmende. Den mørkere siden av den egenskapen er kanskje at jeg er flink til å spille med, også når jeg kjenner at det ikke fenger. Derfor lar jeg han holde på.

Han blir stiv av dette sirkuset, javisst.

I skuldre, kjeve, mellomgulv. Alle andre steder enn der. Likevel synes han å tro at det må finnes en teknisk løsning på problemet. Derfor fortsetter han å lete etter flere krydder å strø over en allerede overfylt tallerken.

Til slutt mister jeg tråden. Kroppen blir bare nummen og hodet spinner avgårde. Sier «Kan vi ikke bare… stoppe?»

Han blir overrasket et øyeblikk, men når han ser at jeg ikke er skuffet eller muggen, kollapser han som etter et ultramaraton.

En stund ligger vi bare der på sengen, som to skipbrudne og puster.

Før han sier ut i mørket «jeg går bare inn i prestasjonsmodus». Tenkepause. “Jeg er så lei». Ærligheten fanger meg og jeg lytter. Forstår snart at pornoens bilde av en “stag” av en mann som som orker, tåler og tar alt i time etter time, er minst like skadelig som bildet av kvinnen som bare gaper og stønner uansett hva hun serveres. All den tid vi selvsagt vet at sex ikke funker sånn, vi er ikke fjorten år lenger. Men det sitter i bevissthetens irrganger. Vi gjør som vi har sett.

Vi må tilbake til tegnebrettet. Han er ferdig med å prestere, og jeg er ferdig med å late som. Men hva finnes på den andre siden? 

Driven etter å komme i mål er det som har holdt arten vår i live. Menneskehjernen er rask til å lage kart og leter etter mønstre overalt. Når den finner en oppskrift som gir ønsket resultat (att på til kjapt), lagres den til senere. Derfor er det ofte vanskelig å slippe seg løs og være leken når vi er fiksert på mål.

Den beste sexen skjer gjerne når vi gir beng i målet. Vi mister tidsfølelsen, lar bekymringene fare, og kroppen samme hvor velkjent den er – blir til et helt nytt landskap. Problemet er selvfølgelig at veien dit er forskjellig hver gang. I motsetning til så mye annet i våre moderne liv, dukker det ikke opp on demand.

Det gjelder å sakke farten, til vi står nesten helt stille og alt som høres er pust. 

I motsetning til det vi vanligvis blir eksponert for – at raske bevegelser og høye lyder er likestilt med passion, vokser lidenskap når vi kan gå sakte. Når vi klarer å holde igjen trangen til å rive av papiret så fort som mulig og i stedet lar situasjonen få lov til å åpenbare seg.

Sakte er intenst. Sakte gir nervesystemet tid til å ta inn inntrykkene. Det hjelper sinnet å slippe jakten på det store klimakset.

Sakte er sensuelt og saftig.

Ingen av oss har noe kart her, derfor har ingen noen agenda. Jeg stryker bare ryggen hans lett med fingertuppene i det som kanskje er en evighet, eller en halvtime. Jeg vet ikke. Huden hans er myk, følsom. Oppslukt av berøringen i seg selv har kroppen skiftet gir fra nummen til hypersensitiv. Pusten hans blir langsommere og dypere, endelig tar han imot i stedet for å tenke på hvordan han skal respondere.

Og derfra spiller det seg bare ut av seg selv. Uten forventninger føles det trygt å utforske, fordi det ikke finnes noe forestilt nederlag. I takt med hverandre, heller enn inne i hodene våre, blir hver berøring en ny opplevelse. Hvert minste ordløse signal om hva som føles godt fanges opp.

Jeg kan ikke huske hvem som gjorde hva, eller hvordan det egentlig utspilte seg.

Men jeg husker at jeg ble målløs.